Det forrige innlegget fikk følgende respons på facebook:
MÅ man tilhøre noe som helst religiøst fellesskap da? Og hvorfor? For sin egen del? For andres del? Og hvorfor mener man det? Er det nysgjerrighet som driver, behov for fellesskap med noen, eller er det behovet for å gjøre noe meningsfylt for noen?
Det er et (flere) veldig godt spørsmål. Jeg har lenge levd uten noe åndelig fellesskap IRL. Det tror jeg var nødvendig for meg og mitt forhold til Gud. Jeg tror at vi som mennesker må gi troen rom til å vokse, og av og til vokser den best utenfor fellesskapet. Jeg tror en tro som stagnerer, som slutter å vokse og utvikle seg, er en usunn eller svak tro. Mange gror fast i en bestemt menighet med bestemte former for trosuttrykk. Kvekerne avviser alle slike ytre tegn på tro nettopp fordi alle formalitetene og remsene av ord kan hindre en åpen kommunikasjon mellom Gud og mennesker.
Det samme kan gjelde troen som utvikler seg utenfor fellesskapet. Jeg trives svært godt i mitt eget selskap og har fått et sterkere forhold til Gud i tiden uten fellesskap. I det siste har jeg likevel fått en nagende mistanke om at jeg har grodd fast i min egen boble. Det er lett å tro at man har funnet Sannheten så lenge man ikke konfronteres av andres sannheter.
Siden kvekerne ikke har trosbekjennelse eller liturgi, blir møtet mellom ulike menneskers tro svært viktig. I følge kvekerlære er det slik man finner ut om en overbevisning kommer fra Gud; ved å prøve den i fellesskapet. Det er en metode som går helt tilbake til de første kristne kirkene. Kvekerne har mye til felles med ur-kristendommen. Vi har ingen prester; vi tror på et allment presteskap, altså at alle er prester.
Å være kveker betyr å være del av et fellesskap, og delta aktivt. Jeg trenger å bli utfordret på nettopp dette. Det innebærer en viss risiko å prøve sine sannheter og overbevisninger i fellesskapet. Man risikerer å oppdage egne feilslutninger og falske sannheter. Man må våge å tro at Gud kan inspirere fellesskapet til å si og gjøre det som er av Gud. Man må våge å se forbi masker og fordommer for å oppdage det av Gud i alle.
Jeg føler altså ikke at jeg trenger et fellesskap for å få en sterkere tro, men for å prøve troen i praksis og utfordre den. Troen min er som en plante som har vokst hele vinteren innendørs i en blomsterpotte og nå plantes ut i hagen. Det er risikabelt, men nødvendig for videre vekst.
I tillegg tror jeg at kvekerne har bruk for meg, at fellesskapet trenger meg. I går var det flere som sa de hadde et problematisk forhold til fellesskapet, samtidig som de satte pris på det. For noen føltes Gud nærmere når de satt hjemme enn når de satt i andakt hos Kvekerne. Dette fikk dem til å tvile på om det å delta i stille andakt var det rette for dem.
Slik kan jeg også føle det. Ofte føles Gud aller nærmest når jeg skriver innlegg på denne bloggen. Det jeg sa i går, var at jeg tror at fellesskapet trenger alle. Dersom andakten bare samler mennesker som trenger påfyll til troen sin, som trenger å få noe fra fellesskapet, tror jeg ikke de får det de kom for. En stille andakt er en Gudstjeneste – en tjeneste for Gud – det av Gud i alle mennesker. Derfor føler jeg også et ansvar for å stille opp på andakter, selv om jeg så langt har sviktet det ansvaret.
Noen hadde vansker med å skille det sosiale fellesskapet fra det åndelige. Jeg mener i utgangspunktet at det er to sider av samme sak. For meg er likevel kvekerne nesten bare et åndelig fellesskap. Det skyldes sannsynligvis alderskløften jeg opplever i forhold til de andre. Samtidig betyr det å ikke skille sosialt og åndelig fellesskap at jeg kan få åndelige erfaringer i mange sosiale sammenhenger.
Så ja, jeg tror fellesskapet er nødvendig, i alle fall i perioder, og i alle fall for meg. Det trenger ikke egentlig å være en menighet el.l., men det er ikke så mange andre sammenhenger der det er ok å snakke om gudserfaring og tro. Det trenger heller ikke å være IRL. Man kan ha fellesskap med folk på nett og ved å lese for eksempel kvekerskrifter.
en transkjønna reise i tro 
Posted on april 29, 2011
0