Med hjerte og sinn beredt 2

Posted on april 28, 2011

0



Nå har jeg vært på møtet. Som forventet er det meste litt klarere nå. Som alle andre ganger jeg har deltatt på andakter eller andre møter hos kvekerne, skjønner jeg ikke helt hva som holder meg borte alle de andre gangene.

Ja, jeg sliter med fellesskap. Jeg tror det delvis handler om forventninger. Jeg er redd noen vil forvente noe av meg, og for å skuffe dem. Ellers i livet skyr jeg jo forventninger, så det er ikke så rart om det påvirker også denne delen av livet. Dessuten har jeg en stygg evne til å snakke (og skrive) før jeg tenker over om det kan være sårende. Hver gang blir jeg like utav meg og føler meg like uskikket til å leve blant mennesker. Og det er ingen oppbyggelig følelse. Her er det sikkert på sin plass å sette sin lit til at Gud kan hjelpe meg å holde kjeft når jeg bør.

Det som ble mer og mer tydelig i løpet av møtet, er en overbevisning om at det er bruk for meg hos kvekerne, i tillegg til at jeg har bruk for dem.  Hvis det altså er slik at kvekerne har bruk for meg, at Gud har bruk for meg der, så har jeg et ansvar for å gjøre det mulig.

Hvis det i det hele tatt finnes et religiøst fellesskap der jeg kan høre til, må det være der. Kvekerne er en litt pussig gjeng med svært ulike mennesker. Det vi har felles er, tror jeg, at vi ikke er vanlige. Som Brett Borgen skrev om et sted (fritt etter hukommelsen); det hellige ualminnelige mennesket. Jeg tror alle kvekere er litt rare, merksnodige, eksentriske eller til og med tidvis direkte gale. Det burde med andre ord være perfekt for meg. (Merk at samtlige av disse ordene er honnørord i mitt språk.) Jesu disipler ble ikke kalt til å være gjennomsnittsmennesker. «Jordens salt» kalte Jesus oss.

Og så en liten innrømmelse til slutt: Det finnes en viss generasjonskløft. Muligens flere, men jeg ser bare den mellom meg og de andre. Samtlige er over 40, ja jeg tror at på møtet i dag var vi kanskje to stykker under femti. Det burde ikke være noe problem.

Jeg har vanket i sammenhenger før hvor jeg var yngst, men da var jeg ikke voksen. I Sogn og Fjordane Skrivelag for eksempel, var jeg den eneste under 20 og en av svært få under 30. Jeg tror jeg ble en slags protegé. Jeg var ung og lovende, innbiller jeg meg. Det verken kan eller vil jeg bli i vennenes samfunn.

Det er ikke alle mennesker jeg bryr meg om alderen på, og disse utgjør en uforholdsmessig stor del av kvekerne. Blant de 11 som var til stede i dag finnes mennesker jeg gjerne vil bli bedre kjent med, og noen jeg prøver å ikke irritere meg over. Alle er snille og velvillige. Åpne mennesker, stort sett. Og så fikk jeg i alle fall en vekker, noe som fikk meg til å se forbi stereotypien. Det trenger jeg nok.

Kanskje er det med alder min første oppgave i kvekersammenheng; å dra med meg noen som er litt yngre. Når jeg føler at alder kommer i veien for fellesskapet, vil sannsynligvis andre føle det direkte truende. Det kan man ikke ha noe av.

Reklamer
Posted in: Norsk