Å kalle seg kristen – og å kalle andre kristne

Posted on desember 26, 2011

0



I en julehilsen forteller en venn av meg at han ikke lenger kaller seg kristen. Han nevner universalismen som en av flere inspirasjonskilder i sin videre åndelige søken. Jeg har skrevet om universalisme tidligere, mer generelt. Denne gangen bruker jeg mine venner  som utgangspunkt.

En annen venn av meg har lange samtaler med sognepresten der hun bor. Sognepresten påstår at hun er kristen, mens hun selv ikke kaller seg kristen. Som hun sier; hun vet ikke om det finnes en Gud, og hvis Hin finnes har hun for stor respekt for Hin til å kalle seg kristen uten å ha en skikkelig tro.

Begge disse vennene lever mer i tråd med Guds ord enn mange som kaller seg kristne. Så jeg forstår sognepresten til sistnevnte. Ordet kristen kommer med så mange negative assosiasjoner og krav om å innordne seg en flertallstolkning av Bibelen, eller en elites tolkning, at jeg aldri ville stemple noen som kristne mot deres vilje. Faktisk ser jeg på det som et åndelig overgrep. Derimot kan man godt si at man ikke ser noe i veien for at de kan kalle seg kristne hvis de vil.

På den andre sida kjenner jeg mennesker som har blitt skjøvet bort fra kirka de tilhørte fordi noe ved dem var «feil». Dette er mennesker som ikke tør å kalle seg kristne av frykt for å møte de samme fordommene igjen. Noen har måttet velge mellom sin egen mentale helse og kristendommen. Eller mellom  kjærlighet og tro. Å gi mennesker slike valg er overgrep, og ikke noe min Gud ville gjøre. I sånne tilfeller ser jeg det som min plikt å opplyse om hva jeg tror på, at jeg tror på en kjærlig Gud som aldri ville tvinge noen til slike valg.

Reklamer
Posted in: Norsk