En venn av pinsen, men ingen pinsevenn

Posted on juni 12, 2011

0



Jeg er oppvokst i den allminnelige, sosialrealistiske norske kirke, hvor min far er prest. Karismatiske menigheter har alltid stått for meg som overfladiske og svadaproduserende kvasiåndelighet. Etter hvert har jeg innsett at det for mange oppleves mer ekte og inderlig enn de stivnede formene i kirken, men jeg synes fortsatt det er fremmed med halleluja-rop, tungetale og voldsomme følelsesutbrudd.

Reformasjonen medførte en forenkling av utsmykninger i kirkerommene i Norge. Calvinistiske kirker lenger sør i Europa tok det flere hakk lenger enn den norske kirke. For meg virker de katolske kirkenes pomp og prakt like fremmed og skremmede som de karismatiske menighetenes voldsomme følelser.

Kvekerne har fjernet alt det formelle, det jeg opplever som påklistret glitter hos katolikkene, stivnede former i statskirken og følelseshysteri hos de karismatiske. Vitnesbyrdet om enkelhet passer sånn sett meg og og mitt gudsforhold godt.

I Johannesevangeliet, kapittel 14 forteller Jesus om Ånden som skal komme:

16  Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19  Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20   Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Den uttrykker kjernen i kvekerdommen slik jeg opplever den. En av de virkelig gode bibeltekstene.

Reklamer
Posted in: Norsk