Å spre budskapet

Posted on juni 11, 2011

1



Kvekere driver ikke misjon, men forsøker å leve livene sine slik at de vitner om troen. For mange liberale kristne har ordet misjon en negativ klang fylt av imperialisme, kulturell undertrykkelse, vold, rasisme og overgrep. Samtidig tror man på misjonsbefalingen; at Gud via Jesus befalte oss å sørge for at alle folkeslag blir kristne.

Kvekere tror at Bibelen må prøves mot den hellige Ånd, det av Gud i oss, vår egen erfaring av det gudommelige. Vi er ikke villige til å ta alt som finnes mellom de to permene for god fisk. Misjonsbefalingen er en av de delene som har blitt veiet og funnet for lett.

Motstanden mot misjon kjenner jeg også fra Norges Kristelige Studentforbund. Den kan føre til at man kvir seg for å snakke om tro, av frykt for å drive misjonering. Det var også en av grunnene til at jeg valgte å opprette en egen trosblogg. Jeg vil ikke misjonere, men samtidig er det naturlig for meg å skrive om det jeg tror på. Dessuten tror jeg det er viktig med flest mulig ulike stemmer i det koret som kalles kristent.

For når det kommer til stykket har også jeg (og kvekerne og Forbundet) et ønske om å formidle hva vi tror på. Hvis alle liberale kristne aldri snakker med andre om troen sin, får de konservative fort monopol på hva det vil si å være kristen. Vi må bli tydelige på at også vi er kristne og bli litt mindre redde for å misjonere. Det er forskjell på å si «jeg tror» og «du burde tro».

Ikke minst trenger organisasjonene at vi sprer budskepet dersom de skal ha noen framtid. Da jeg fant Norges Kristelige Studentforbund ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde hørt om dem før. Jeg kjente meg umiddelbart hjemme. Den samme opplevelsen har jeg i forhold til kvekerne.

Ei venninne av meg sa at hun følte at hun hadde tapt noe ved å ikke kjenne til Forbundet mens hun studerte. Hvorfor hadde ingen fortalt henne at de fantes før? Selv har jeg vært nysgjerrig på kvekerne siden jeg første gang leste om dem mens jeg gikk på videregående. Det tok ti år før jeg endelig møtte en lys levende kveker.

Å nå ut, bli synlig, er vanskelig for små organisasjoner. Likevel tror jeg at vi kan gjøre mer for å la flere få vite at vi finnes. Jeg er overbevist om at mange trenger både Forbundet og kvekersamfunnet. Det går folk rundt og tror at de er de eneste som tror på denne måten, som lurer på om det gjør dem mindre kristne eller kristne på «feil» måte. De trenger vår synlighet slik at de kan finne hjem.

Jeg føler et kall til nettopp å spre kveker-budskapet. Mange kvekere er eldre mennesker. Jeg har inntrykk av at kvekersamfunnet er en trygg havn som folk finner frem til etter at livet har gitt oss noen slag og spark. Det er godt at det kan fungere slik, men jeg tror at det finnes potensielle kvekere i alle aldre.

På torsdag ble det uttrykt en viss engstelse for hva som skjer med oss som trossamfunn når folk blir eldre eller dør. Hvem skal ta over? I gamle dager ble mange født inn i kvekerfamilier, men i dag er de fleste det vi kaller kvekere av overbevisning, ikke av fødsel. Da blir det en utfordring å sørge for rekruttering og fornyelse.

I etterkant av møtet har jeg meldt meg til tjeneste for det skrevne kveker-ord, på nett og papir. Jeg håper at kvekerskriftene kan digitaliseres, at tidsskriftet Kvekeren skal bli tilgjengelig på nett, at nettsidene skal få en bedre utforming. Og at dette kan skje uten at man slutter å produsere trykte ord på papir. I motsetning til svært mange, er ikke tid min største begrensning.

Reklamer
Posted in: Norsk