Ikke den hele og fulle sannhet

Posted on mai 30, 2011

1



To ting fikk meg til å bedrive litt selvransakelse i dag. Det ene var et spørsmål fra Aktuelt Kristenradikalt Tidsskift: Hvilken kirke vil du (som kveker) ha? Det andre var et facebookmøte med en gammel skolekamerat.

For å ta AKT-spørsmålet først: Jeg tror det er typisk kvekersk at jeg først ikke forstod spørsmålet. Etter å ha tenkt meg om forstår jeg at det siktes til den norske kirke (som etter min oppfatning ofte er mer norsk enn kirke). Jeg er faktisk fortsatt medlem og kommer til å stemme under kirkevalget. Jeg vil at denne kirken skal få kontakt med røttene sine. Jeg skulle ønske at den norske kirke ville være et sted hvor den hellige ånd ville være velkommen, og ikke en brysom gjest fra en annen kultur. Det hadde vært fint å ha en statskirke som i større grad turde å tale makt og mammon imot, en kirke som tok Jesu identifikasjon med de svake og utstøtte på alvor. Slik er det ikke alltid i dag. Når jeg er i ferd med å bli kveker er det delvis fordi jeg ikke lenger tror en slik kirke er mulig.

Kvekere har generelt stor tiltro til den hellige ånd. Det gode budskapet vil nå mennesker enten man har en kirke eller ikke. Dermed blir organisering av religionen mindre viktig. Samtidig er det mitt inntrykk at kvekere mener at det bør finnes et kirkelig og religiøst mangfold. Ikke alle har en tro som vil føle seg hjemme hos kvekerne, og disse (som rent realistisk utgjør en majoritet) trenger også sammenhenger hvor de kan møte Gud i fellesskap med andre.

Det fører meg videre over på facebookmøtet. Det viser seg at min gamle klassekamerat er blitt katolikk. Først må jeg innrømme at jeg har fordommer mot katolikker. I mine omgangskretser er det ikke uvanlig med homofile katolikker. Jeg mistenker dem for å være mest opptatt av den katolske kirkes glitter og stas og en smule masochistisk anlagt ettersom de pålegger Gud og menighet å fordømme kjærligheten deres. Og kvekere har generelt særdeles lite til overs for trosformularer og faste former, noe som jo florerer i den katolske kirke.

Det var omtrent der det slo meg at denne bloggen sikkert kan framstå som ganske provoserende for mange. Det er delvis med vilje, men ikke alltid. Jeg tar det nemlig for gitt at den er en del av et større bilde. Det hender at jeg formulerer meg spisst som en motvekt til mye av det som ellers finnes i kristen-Norge. På samme måte som jeg skulle ønske Rødt kom inn på Stortinget, men ikke at de ble i flertall, slik tenker jeg at det trengs noen fundamentalistiske, radikale liberalere i kirkelandskapet. Det trengs noen som ikke tolererer hat mot homofile i Guds navn, som tør å kalle det blasfemi. For eksempel.

Jeg vil vise at Guds ord kan være mangfoldig og at vi har ansvar for å forvalte det på en måte som ikke er menneskefiendtlig. Samtidig forutsetter jeg ofte at de som leser bloggen har et visst kjennskap til landskapet rundt. Jeg ville ordlegge meg litt annerledes overfor noen som ikke ante hva kristendom er i Norge og har vært gjennom historien.

Gjennom disse to hendelsene ble jeg utfordret til selvransakelse og minnet om at jeg er en del av en helhet, og delvis avhengig av denne helheten. Min sannhet er ikke allmenngyldig eller endelig (med unntak av sannheten om at også homofiles menneskeverd skal respekteres). Kirken er noe mer enn den norske kirke (heldigvis). Kirken er alle troende, i ulike kirkesamfunn og til og med i ulike religioner. Og når jeg tenker slik på det, vet jeg hva jeg vil svare på spørsmålet om hvilken kirke jeg ønsker meg: Jeg vil ha en kirke med rom for alle mennesker, ettersom vi er skapt i Guds bilde. Det finnes noe av Gud i oss, og den største synden er å ikke ta konsekvensen av det. Jeg ønsker meg en kirke som ikke støter en eneste søkende bort, men har plass til alle. Slik det er mange rom i vår fars hus, slik bør det også være mange rom i kirken.

Jeg tror ikke at denne immaterielle kirken må nedfelles i «en hellig, allmenn kirke», slik en av trosbekjennelsene formulerer det. Der andre taler om kirkesplittelse som om det skulle være djevelens verk, vil jeg påstå at splittelse (innenfor rimelighetens grenser) er sunt. Min samvittighet tåler ikke at jeg har fellesskap med gudsbespottere, men jeg innser at Gud kan gjenfinnes på de merkeligste steder, som for eksempel i den katolske kirke. (Uff, jeg må visst jobbe litt mer med disse fordommene mine og min retthaverske svakhet.)

Posted in: Norsk