Om å snakke i stillheten

Posted on mai 15, 2011

0



I dag leste jeg den andre pamfletten jeg lånte hos kvekerne; On Speaking out of the Silence – Vocal Ministry in the Unprogrammed Meeting for Worship av Douglas V. Steere. Jeg anbefaler den varmt til alle! Mange av eksemplene fikk meg til å humre, samtidig som han advarer mot alt som kan gå galt når noen snakker i stillheten.

Jeg liker å snakke, liker å formulere sannheter og liker oppmerksomhet. Derfor tar jeg spesielt til meg rådet om å være helt sikker på at det er den hellige ånd som taler gjennom meg og ikke noe annet. Han legger også vekt på at budskapet bør holdes så enkelt som mulig, med kortest mulig taletid. Det hjelper nok å være poet i den sammenhengen. Jeg kjente igjen prosessen hvert av diktene mine har gjennomgått; med å kutte bort absolutt alt overflødig til bare det viktigste står igjen. Innsikten om at det er den samme prosessen, like nødvendig i andakten som i skrivingen, vil jeg nok ha stor nytte av.

Steere advarer også mot å forberede noe før andakten og å bruke andakten til diskusjonsforum. Mens jeg leste kom følgende spørsmål til meg: Hvorfor er ordene og de gode formuleringene så viktige for meg?

Selv om man skulle få et budskap er ikke det det samme som å skulle dele det i andakten. Det kan være at budskapet bare gjelder deg selv eller at du må prøve det ut i livet før du kan dele det. Dette fant gjenklang hos meg og stemmer med min erfaring. Det kan også hende at tiden eller møtet ikke er moden for budskapet. I såfall vil det komme tilbake, gjennom deg eller andre.

Det er viktig å presisere at alle farene ved å snakke i stillheten ikke skal holde noen fra å dele budskap de har fått til å dele. Hos kvekerne tar man det allmenne presteskap alvorlig. Ingen andre enn Gud kan avgjøre om en person noen gang vil dele et budskap under andakten. Det blir feil å bestemme seg for å aldri skal si noe, like feil som å bestemme seg for det motsatte. Man må rett og slett overlate det til den hellig ånd.

Reklamer
Posted in: Norsk