Lignelsen om reisen

Posted on mai 1, 2011

0



Det føles som om jeg har pakka kofferten i flere år. Jeg har lest masse om andres reiser i det samme landskapet. Flere ganger har jeg løfta opp kofferten, som stadig blir tyngre, og tatt et skritt utenfor døra, før jeg har ombestemt meg. Nei, det er nok ikke det helt riktige tidspunktet. Det er noe jeg må gjøre først, noe annet som ikke egentlig er viktigere, men som jeg tror jeg må gjøre.

Jeg har pakka om mange ganger. Trenger jeg lette klær? Hvor varmt blir det? Hvor kaldt blir det? Trenger jeg stilongsen? Skal jeg ta med badebuksa? Og alle reisehåndbøkene; hvilken skal jeg velge? Kanskje best å ta med flere.

Og kanskje brygger jeg på en liten forkjølelse? Nei, da er det nok best å holde seg hjemme. Tenk om jeg blir syk på reisen? Har jeg virkelig pakket alt jeg trenger for en så lang reise?

På en måte er det som å være adoptert og skulle møte sine biologiske foreldre. Blodet forteller at jeg hører til der. Andre ting også. Men tenk om jeg likevel ikke føler noen tilhørighet der heller? Tenk om de ikke vil vite av meg? Det aller verste er kanskje muligheten for at jeg ikke liker dem.

Eller som å flytte til en ny by. Tenk om jeg ikke får noen jobb der? Tenk om jeg ikke får venner?

Samtidig føles det ikke som om jeg har noe valg. Reisen er helt nødvendig. Det er kveker jeg er i hjertet. Jeg skjønner at utsettelsene er meningsløse.

Reklamer
Posted in: Norsk