Fred

Posted on februar 6, 2011

1



Det siste innlegget i serien om kvekernes vitnesbyrd:

Dette er en utfordring for meg. Ikke fordi jeg er voldelig eller tilhenger av krig og militær makt. Men fordi jeg foretrekker åpne konfrontasjoner foran liksom-fred sånn i det daglige. Jeg har lest om flere kvekere som sliter med å finne balansen her.

Jeg tror ikke fredsvitnesbyrdet er ment som et forbud mot konfrontasjoner. Kvekernes historie viser at de ikke har vært redde for å si i fra når noe i samfunnet var galt. Samtidig skal kvekere ha i bakhodet at alle har noe av Gud i seg. Når vi sier i fra om urettferdighet, skal det være som en oppfordring til andre om å lytte til det av Gud i seg og se det av Gud i andre.

Da jeg var yngre snakket jeg varmt for allmenn verneplikt også for kvinner. Jeg ville nemlig også ha rett til å nekte. Ganske raskt ble jeg overbevist om at all verneplikt var feil. Å lære unge mennesker å drepe gjør skade på deres sjel, mener jeg. Jeg tror også at militærtjeneste senker terskelen for å utøve vold. Og det er det siste et samfunn trenger.

Kvekerne er mot all militærmakt og jobber for at det i alle fall skal være mulig å ikke betale skatt som går til militære formål. Dette støtter jeg helt og fullt. Det er dessuten mange gode formål vi heller kan bruke penger på enn militæret. Kvekerne driver utbredt hjelpearbeid og fredsarbeid i flere konfliktområder i verden.

Jeg ser for meg at vitnesbyrdene om fred og sannhet kan komme i konflikt med hverandre. Hvis man for eksempel holder for sant at den ene parten i en konflikt bryter menneskerettighetene til den andre og sier dette høyt, vil man kanskje miste muligheten til å bidra til fred. (Israel og Palestina for eksempel.) Denne balansegangen er en konstant utfordring.

Reklamer
Posted in: Norsk