Utallige steder i Bibelen står det om utfordringen ved å ikke kunne se Gud og likevel tro. Dette er også noe som kristne til alle tider har slitt med, og årsaken til mye tvil.
Det er ikke mange områder i livet der jeg kan si at jeg er heldig fordi jeg er transkjønna, at noe har blitt lettere på grunn av det. Kanskje er dette det eneste: Å tro på en Gud jeg ikke kan se.
Vi transfolk har måttet lære å tro på det vi ikke kan se i speilet, det som ingen rundt oss kunne se. Vi har vært nødt til å stole på den sannheten vi har funnet. Det er helt nødvendig for å kunne overleve når du er trans.
Derfor tror jeg at vi har en fordel når det kommer til å tro. Hvis vi kan finne sannheten om oss selv, selv om den er usynlig, kan vi ikke da også finne sannheten om Gud? Selv har jeg en sterk opplevelse av at Gud så meg før jeg var i stand til å se meg selv.
Gjennom alle kvaler og tvil på om jeg virkelig var mann, selv om kroppen var kvinnelig, var Gud der. I møte med alle dem som bare trodde på det de så, holdt Gud meg i hånda. Det var ikke bare var meg de ikke så, men også Gud.
Nå skinner det bedre igjennom hvem jeg er og de fleste kan se at jeg er mann. Gud er fortsatt usynlig, men jeg håper at noen ved å møte meg, kan begynne å tro også på det de ikke kan se, inkludert Gud. Å tro er å håpe at vi en dag får se også det som er skjult for oss nå.
en transkjønna reise i tro 
Posted on februar 2, 2011
0