Å elske sine fiender – forrige søndags tekst

Posted on august 22, 2008

0



Elsk deres fiender!
43 Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, ¤velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,† og be for dem som ¤krenker dere og† forfølger dere. 45 Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? 47 Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? 48 Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.

Jeg har den siste tida hørt to preiker om den teksten. Den ene fokuserte på tolkninga av originalteksten og at vi på norsk bare har ett ord, mens man på gresk har fire. Vi skal ikke elske våre fiender slik vi elsker barna våre eller en kjæreste (eros), men slik Gud elsker oss (agape).

Den andre ble holdt på Debut-messa i går. Der var budskapet at det er en utfordring til oss om å ikke dele mennesker inn i venner og uvenner, og at det er en oppgave vi ikke har sjans til å klare uten Jesus. Predikanten var veldig klar på at det ikke betyr at man skal tilgi overgrep uten at overgriperen har angret og bedt om det. Kanskje finnes det handlinger som bare Gud kan tilgi?

Begge hadde gode poenger og vakte en del refleksjoner hos meg. Hvem er mine fiender? Og elsker jeg dem? Mine fiender er tett knytta til at jeg er transseksuell og ikke får behandling. I tillegg spiller det inn at jeg ikke er det eneste offeret for maktmisbruken i det systemet. Derfor føler jeg meg kalt til å kjempe videre (som jeg har vært inne på i tidligere innlegg). Jeg kunne tatt livet av meg, isolert meg fra omverdenen eller forsøkt å glemme hva jeg ble utsatt for. I stedet klager jeg og vender dermed det andre kinnet til. En klage er en ny mulighet for dem til å fornedre meg og avvise meg.

Men elsker jeg dem? På sett og vis. Jeg tenker at den kjærligheten vi skal føle for våre fiender går ut på å ønske dem alt godt. Og det beste for dem ville være å innse hva de gjør, slik at de kan bli bedre mennesker og komme nærmere Gud. Det lyder litt skråsikkert i mine egne ører, men dette er jeg faktisk helt sikker på. Vi skal elske våre fiender og be om at de kommer nærmere Gud. Og i Guds nærhet kan ikke løgn og ondskap finnes.

Dette er den samme logikken som ekstremistiske kristne bruker når de sier at de ber for homofile. Og det plager meg litt. Samtidig er det en stor forskjell: Motivet bak bønnen. Ekstremistene ber om at mennesker skal oppleve fravær av menneskelig kjærlighet, at de skal leve livet på jorda i en ørken. Gud er kjærlighet. Kjærlighet er Guds kjerne. Det er ikke bra å be Gud utslette evnen til kjærlighet mellom mennesker. Det strider mot Guds kjerne. Å be Gud om noe ondt er ikke kristendom, det er blasfemi.

Gud er god. Gå bort og synd ikke mer.

Reklamer