En annen venn av meg har lange samtaler med sognepresten der hun bor. Sognepresten påstår at hun er kristen, mens hun selv ikke kaller seg kristen. Som hun sier; hun vet ikke om det finnes en Gud, og hvis Hin finnes har hun for stor respekt for Hin til å kalle seg kristen uten å ha en skikkelig tro.

Begge disse vennene lever mer i tråd med Guds ord enn mange som kaller seg kristne. Så jeg forstår sognepresten til sistnevnte. Ordet kristen kommer med så mange negative assosiasjoner og krav om å innordne seg en flertallstolkning av Bibelen, eller en elites tolkning, at jeg aldri ville stemple noen som kristne mot deres vilje. Faktisk ser jeg på det som et åndelig overgrep. Derimot kan man godt si at man ikke ser noe i veien for at de kan kalle seg kristne hvis de vil.

På den andre sida kjenner jeg mennesker som har blitt skjøvet bort fra kirka de tilhørte fordi noe ved dem var “feil”. Dette er mennesker som ikke tør å kalle seg kristne av frykt for å møte de samme fordommene igjen. Noen har måttet velge mellom sin egen mentale helse og kristendommen. Eller mellom  kjærlighet og tro. Å gi mennesker slike valg er overgrep, og ikke noe min Gud ville gjøre. I sånne tilfeller ser jeg det som min plikt å opplyse om hva jeg tror på, at jeg tror på en kjærlig Gud som aldri ville tvinge noen til slike valg.

Blant vestlige mennesker framstår grensa mellom mann og kvinne som like ubrytelig, uoverskridelig. For meg var det å “bli” mann først og fremst å synliggjøre noe som alltid hadde vært i meg; å kle ord og ånd i kjøtt og blod.

På samme måte inneholder treenigheten paradokset om at Gud ble menneske, samtidig som denne siden av Gud, kalt Kristus, sønnen, alltid hadde vært til. Samtidig fortsatte Gud å være Gud.

Det kjønnet jeg oppfattes som nå, samsvarer med min egen identitet som mann. Det kjønnet jeg ble oppfattet som i over 28 år, kvinne, var forkledning, overflate. Under fantes alltid en kjerne som ikke var kvinne og som heller ikke hadde så mye med kjønn å gjøre. Denne kjernen forandres ikke av hormoner og kirurgi, men gjennom erfaringer vi gjør oss i livet. Det har gjort meg skeptisk til at sannheten er noe som kan sees, måles, dokumenteres.

Kvekere tror at det finnes noe av Gud i alle mennesker. Det er vår oppgave å se dette i de menneskene vi møter og gi det rom for å vokse. Gud antar mange former og kan snakke til oss gjennom mange kilder, men kjernen forblir den samme: Kjærlighet og sannhet.

“I engelske tekster er de vise menn etter gresk omtalt som magi. En norsk oversettelsekan være magiker eller filosof som har studert astrologi og som en trodde hadde okkulte krefter.”

I mange kulturer ble og blir transfolk oppfatta som spesielt kloke, ettersom de kjenner både kvinnelighet og mannlighet. Spesielt gjelder dette ulike naturreligioner, der transfolk ofte har rollen som sjamaner. Kan man overskride grensen mellom kvinne og mann, kan man vel også overskride grensene for liv og død, fortid og framtid, tenkte man seg.

Det er altså ikke mer søkt å lese vismennene som transpersoner, enn å påstå at de het Melchior, Kaspar og Balthasar.

Man skulle tro at møtet med ondskapen ville få religiøse overbevisninger til å smuldre bort. I stedet forsterkes bildet av religion som støtte nettopp i møtet med ondskapen.

“Hvordan kan Gud være god og allmektig når det finnes så mye ondt” er et velkjent spørsmål for alle som har debattert religion og tro med sine venner. Noen forklarer ondskapens eksistens med en ond kraft, en djevel. Det gjør ikke jeg.

Det som ofte har slått meg i slike diskusjoner med ateister, er at de ofte har et veldig positivt menneskesyn. Mennesket er i utgangspunktet godt, og onde handlinger kalles umenneskelige. Jeg tror at det er å snu saken på hodet.

Slik jeg oppfatter det er ikke mennesket udelt godt. Det gode er ofte mer uforklarlig og irrasjonelt enn ondskapen. Terroren 22.juli og samfunnets reaksjon på den, illustrerer poenget. Breiviks handlinger er på sett og vis logiske, selv om de bygger på en rekke premisser jeg mener er falske. Handlingene hans var planlagte over lang tid.

Samfunnets reaksjoner har derimot ikke vært planlagte eller rasjonelle. Den siste uka har jeg blitt veldig positivt overraska over det norske folk. De fleste har nektet å hate Breivik, statsministeren har tatt til orde for mer demokrati, ikke mindre, byen flommer over av blomster. Dette er ikke rasjonelt, men godt.

For meg blir dette tegn på at det finnes en god Gud. Eksistensen av godhet og kjærlighet er uforklarlig uten Gud. Det onde finnes i mennesket og må aktivt motarbeides, og religion kan hjelpe oss med det. Etter terroren virker det som om svært mange aktivt har tatt stilling mot egne onde impulser. La oss håpe det ikke går over!

Kvekere er ikke så opptatt av om han var Guds sønn. Man er tilbøyelig til å tenke på alle mennesker som Guds barn og Jesus som et ekstraordinært godt menneske med et helt spesielt kall, helt spesielle nådegaver og derfor med stor betydning for troende mennesker.

I lutherske ører er dette nærmest å banne i kirka. Kvekere tror ikke at Gud bestemte at Jesus skulle dø for å sone våre synder. Han døde uten tvil som et resultat av menneskelig ondskap, men å påstå at dette var noe Gud ville, strider mot den fundamentale troen på at Gud er god. I stedet ville det vitnet om en hard og uforsonlig Gud, og et slikt gudsbilde hører ikke til hos kvekerne.

Jesus var vår bror, ettersom vi alle er Guds barn. Han vitnet om sin tro gjennom sitt liv og etterlot oss en verdifull arv. Hans eksempel er noe vi kan strekke oss etter i våre forsøk på å leve sant og gi rom for det av Gud i oss.

Jeg er dermed kveker, ikke lutheraner.

Å tro at Bibelen er entydig, enkel og den eneste måten Gud formidler noe til oss på, er etter min mening å gjøre Gud veldig liten. I tillegg tror jeg ikke at det er mulig å ta Bibelen bokstavelig på alle punkter. Det står mye rart i den boka. Strengt tatt er det jo ikke bare en bok, men mange. Et lite bibliotek av bøker skrevet av svært ulike mennesker til ulike tider. Å kreve entydighet er å kreve for mye.Vi må tolke for å kunne forstå og ta det til oss. Noen foretrekker å bruke fordommer som tolkningsverktøy, andre Guds uendelige kjærlighet og den hellige Ånd.

Alle kristne legger ulik vekt på ulike deler av Bibelen. For kvekerne er det dobbelte kjærlighetsbudet det aller viktigste:

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.

Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. (Matt.22,37-40)

På kvekersamfunnets hjemmeside står følgende:

Kvekere har aldri vært villige til å gjøre Bibelen til målestokk for rett atferd og læresetninger. Guds åpenbaring hører ikke bare fortiden til. Den samme Ånd som inspirerte skriftene i tidligere tider, kan inspirere de troende gjennom alle århundrer. Egentlig er det slik at om vi skal forstå det som ble skrevet i fortiden, må vi som lever i nåtiden lese det i lys av den samme hellige Ånds virke. Kvekere tror at gjennom det indre lys har Gud gitt alle mulighet til å erfare åndelig sannhet også i dag.

Er det ikke flott?

Samtidig listes Bibelen som en av de viktigste skriftene hvor vi kan få guddommelig innsikt. I tillegg har kvekerne egne skrifter og vi tror at vi kan finne Gud igjen også i andre religioners skrifter, ja til og med i ikke-religiøse skrifter og kunstuttrykk. Jeg har ei lang liste over religiøse bøker og skrifter jeg ønsker å lese. Når jeg får organisert den litt, skal jeg legge den ut her på bloggen.

Det mest bemerkelsesverdige jeg har oppdaga, er at kvekere like gjerne siterer apokryfe evangelier som selve Bibelen. Thomasevangeliet er en klar favoritt. Kvekere setter lesing og kunnskap høyt.

Selv om kvekerdommen oppstod på 1600-tallet, finner jeg spor av lignende tanker blant de første kristne, blant gnostikere og blant kjetterske grupperinger før reformasjonen. Jeg anser meg selv som en kristen kjetter, det vil si en kveker.

Men så viser det seg altså at Jesus, i følge Lukas, omtalte både et homofilt seksuelt forhold og et lesbisk seksuelt forhold, og slett ikke på noen fordømmende måte. I den norske oversettelsen er disse hentydningene blitt fjernet:

34 Jeg sier dere: Den natten skal det ligge to i samme seng. Den ene blir tatt med, den andre blir igjen. 35 To kvinner skal male på samme kvern. Den ene blir tatt med, den andre blir igjen.

Lukasevangeliet 17, 20-37.

De to som ligger i samme seng er to menn. Og kvinnene maler ikke på noen kvern. I følge Ron Goetz er det ikke dekning for denne kvernen i den opprinnelige teksten (og den finnes heller ikke i den engelske oversettelsen). Matteus fant det derimot tryggest å la dem male på en kvern, siden det ellers ganske riktig ville bli oppfattet som at de hadde sex. Det viser seg at alle de homoerotiske elementene også finnes i Q (en rekonstruksjon av et tidligere, men tapt, evangelium).

På norsk har ikke det å male (korn) den samme seksuelle betydningen som det hadde i Jesu samtid på gresk, latin, sumerisk og hebraisk. Jeg kan skjønne at en heteronormativ oversetter som ikke var klar over de seksuelle overtonene i disse versene ikke syntes det var så nøye med eller uten kvern.

En riktigere oversettelse til norsk vil være noe sånt som dette:

34 Jeg sier dere: Den natten skal to menn ligge i samme seng. Den ene blir tatt bort, den andre blir igjen. 35 To kvinner skal ligge sammen. Den ene blir tatt bort, den andre blir igjen.

Det råder visstnok ikke enighet om det er dem som blir tatt eller dem som blir igjen som er frelst, og det lille norske ordet “med” avslører oversetternes synspunkt på dette.

Også i fortsettelsen har de norske oversetterne tatt seg friheter (byttet ut ørner med gribber) og dermed utradert nok en hentydning til at dette handler om homofile. Ja, noe så forskrekkelig som praktiserende, seksuelt aktive homofile (i parforhold?). Og ikke nok med det; Gud synes åpenbart (ut fra denne teksten) at en fra hvert av parene er verdig frelse.

Nå har jeg problemer med bokstavelige dommedagsframstillinger helt uavhengig av de frelstes seksuelle orientering. Kvekere stiller seg gjerne tvilende til dommedagskonseptet, ettersom man
a) tror at Gud er mer kjærlig enn dømmende
og
b) holder fast ved det som går forut for alle disse metaforene:

20   En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. 21  Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’, eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.»

Guds rike er midt i blant oss uten at vi kan se det. Enkelt og greit.

Reformasjonen medførte en forenkling av utsmykninger i kirkerommene i Norge. Calvinistiske kirker lenger sør i Europa tok det flere hakk lenger enn den norske kirke. For meg virker de katolske kirkenes pomp og prakt like fremmed og skremmede som de karismatiske menighetenes voldsomme følelser.

Kvekerne har fjernet alt det formelle, det jeg opplever som påklistret glitter hos katolikkene, stivnede former i statskirken og følelseshysteri hos de karismatiske. Vitnesbyrdet om enkelhet passer sånn sett meg og og mitt gudsforhold godt.

I Johannesevangeliet, kapittel 14 forteller Jesus om Ånden som skal komme:

16  Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19  Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20   Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

Den uttrykker kjernen i kvekerdommen slik jeg opplever den. En av de virkelig gode bibeltekstene.

Når kvekere samles til andakt sitter vi helt stille og venter på at Ånden (/Lyset/Gud) skal formidle noe gjennom en eller flere av oss. Det er det som er å tale profetisk, og det er en av de viktigste nådegavene i kvekersamfunnet.

Jeg har opplevd å tale profetisk på denne ganske banale og dagligdagse måten. Det handler om å sitte i stillheten og få inspirasjon til å si noe. Det er ikke bare en impuls, men noe som ikke lar seg skyve bort eller fortie. Før jeg sier det høyt, vurderer jeg om det er et budskap som er ment for meg personlig, eller om det kan være til noen som er til stede.

Også mye av det jeg skriver her i bloggen blir til på lignende måte, men her har jeg en lavere terskel og tillater meg å skrive også det som hovedsakelig er ment for meg. Og alt er nok ikke like profetisk. Ofte kommer slike budskap mens jeg leser. Jeg inspireres til å se for eksempel en bibeltekst fra nye vinkler eller trekke paraleller som jeg tror andre kan ha bruk for.

Når jeg deltar på gudstjenester i den norske kirke, føler jeg ofte Guds nærvær, men formen hindrer at Hin får komme til uttrykk. Det er noe av det som har bekreftet mitt ønske om å melde meg ut av kirken og inn i kvekersamfunnet. Jeg opplever at det ikke er plass til den hellige Ånd i den norske kirke.