Møtet med Kvekerne

Det har vært ei veldig spennende helg. Jeg tror absolutt at jeg kan kalle meg kveker, selv om det er et par ting jeg ikke går god for. Det var forsåvidt den forventa konklusjonen, men veien dit var overraskende. Kvekerne har en helt annen innfallsport til Bibelen og hele kristendommen enn jeg er vant til eller har vært i stand til å forestille meg mulig. Jeg skal prøve å oppsummere noe av det som gjorde sterkest inntrykk, men det kommer til å bli en rotete post, siden jeg ennå ikke har sortert alle inntrykka.

Jesus har allerede kommet tilbake – i våre hjerter, og Gudsriket er derfor ikke noe vi venter på, men noe som kan skje når som helst og hvor som helst når vi lytter til det av Gud i oss og andre. Jeg hadde aldri tenkt sånn på det, men det gir i alle fall et mulig svar på ting jeg har opplevd som problematisk med vanlig kristendom.

Man tror ikke på legemets oppstandelse. Strengt tatt er kvekerne veldig fokusert på ånd og sjel, men kroppen blir visst bare et hylster. Det stemmer jo med min opplevelse av å ha en kropp som ikke stemmer med det indre, men jeg er ikke sikker på om det faktisk er eller bør være slik.

Setter man de to tinga sammen, at Jesus allerede er kommet tilbake og at man ikke tror på legemets oppstandelse, kom jeg til den konklusjon at legemets oppstandelse også kan skje her og nå. Det er i alle fall ikke noe i veien for det.

Kvekere tror dessuten ikke at Jesus ble født som Guds sønn, men at det var noe han ble gjennom å åpne seg for Guds lys og lytte til det av Gud i seg selv, samt ta innover seg de praktiske konsekvensene dette måtte få. Dette gjorde ganske stort inntrykk på meg, siden jeg også har blitt en sønn ved å lytte til det av Gud i meg og ta konsekvensen av det.

Den største utfordringa for min del er fokuset på forsoning og sameksistens. Jeg er rett og slett for kompromissløs tror jeg. Jeg kan ikke respektere folk som ikke respekterer meg og min rett til eksistens f.eks. Jeg har også vanskelig for å tolerere dem som forkynner en liten, avmektig eller til og med ond Gud (se innlegg på den enegelske bloggen min). Dette må man jo protestere mot? Kvekerne har jo protestert mot slaveri og diskriminering i århundrer. Man må nok finne en balanse der man kan finne forsoning uten å trampe på det av Gud i seg selv eller andre, eller sin egen integritet og overbevisning. Det virker veldig vanskelig.

Det blir også en overgang å ikke ha noen liturgiske ledd. Jeg kommer til åforeslå at forbundet eksperimenterer medformen framover, jeg har som vanlig flere gode ideer. Nå blir det neppe kvekerandakter hver søndag med det første her i Tromsø. Men jeg tror vi bør kunne få det til en gang i mellom.

Jeg har lært veldig mye, fått mange nye inntrykk og tanker denne helga. Kvekerne er stort sett veldig åpne for ulike måter å tro på, også for min måte. Siden andaktene ikke inneholder noen dogmatisk forkynnelse og stort sett består av stillhet, gir det et godt rom for fellesskap med Gud. Jeg gleder meg til å finne mer ut av dette, men trenger en pause for å la det synke litt.